New pace..

I am changing the direction of my blog a little bit, will be writing in both Norwegian and English, mostly because I want to write more about political stuff ( I realized my life was so boring I did not have anything else to write about) . I am very engaged in politics on a critical level and would love some discussions (comments, comments). At the moment I am reading some Noam Chomsky and I have decided that I am going to inform and engage in one "Chomsky Fact" in every blogpost I write.. Don't have time to write one of those now though... :)

Those with the clearest vision often have to fight the hardest to get others to see what they see..

I have a fascination. I have a fascination for a man, a black man, who was left by his father as a kid, had a monkey as a pet, went to a Muslim school in Indonesia and grew up in Hawaii, talked himself into Harvard Law School and in the end won more votes as a president candidate of the United States of America than another person has ever done. This man turned the state of Indiana into a blue state, after 44 years of republican domination.

Yes, I am talking about Barack Hussein Obama. First of all, I want to make it clear that The United States of America will always in my eyes be seen as a superpower promoting its national interest (as every country would do), and as one of my many conspirational theories I do not think that a president of a country can do too much good, or too much damage for that sake, in this contemporary global capitalistic world. I find corporations and firms stronger than any government, with money being the central issue and the star of the show in the highest levels of power in both USA and the West. I think that no matter what USA ( or another country ) does, it has to benefit the corporations that export goods and get profit back to both the corporations themselves, the moneymen behind it and the connections in the government. It might seem corrupt and conspirational, but its just one of my many thoughts that I have developed throughout studying some of these things.

So, with this I want to defend Obama ( and in some horrendous way, George Bush aswell) and say that as a president one cannot make miracles happen. I am not saying that Obama cannot do anything and that he is powerless because of corporations or people with money. Moreover, Obama is, as a multicultural and democratic person, an anthropomorphic bridge between muslims and the Western world, black and white and hopefully also poor and rich. A multicultural man, with experiences outside United States (Texas), would, or I want to believe this, have a more humane side to himself and would prioritize human security and human wellbeing before national security and interest. A journalist in Time magazine wrote that Obamas life reflects the challenges of the contemporary world, the Muslim School in Java and the Harvard Law school signifies the contrast between Muslims and the West. His family in Africa, and his family in America reflects the invisible "borders" between blacks and whites in many parts of the world, all of this is well and good,but for Barack Hussein Obama to stay in power and to change the elements of USA and world politics in the manner that he (I want) wants to, he needs to make decisions that are unpopular and maybe also contradictory to his promises to satisfy the money and powerpeople. My point is.. give the man a chance to last more than 4 years. 4 years are babysteps in the political realm. Hail to the Chief!

Usj og fysj..

Tre dager igjen av mitt forste semester i Master in International Politics... maatte bare faa det ut, skriver mer naar jeg er ferdig med alle de andre ordene jeg maa skrive frem til onsdag...
Her er noen fine bilder av meg og min nydelige kjareste frem til da..




Maatte legge ut noen normale og... saann at dere ikke tror vi ser helt grusomme ut..

Virkeligheten gjennom en tvskjerm.

Idag tenkte jeg på hvor lite man egentlig er ute, fordi alt man gjør eller har interesse av å gjøre er inne. Min generasjon mennesker er virkelig teknologigenerasjonen. Skal jeg gjøre skole, så sitter jeg foran dataen, skal jeg snakke med mine venner, så sitter jeg foran dataen, skal jeg snakke med folk hjemme, så sitter jeg foran dataen. Hva hendte med den gode gamle telefonsamtalen? "Hei, det er Tonje, er Tina der?" Det skjer ikke så ofte lenger, men det burde jo skje. Det er så godt og bare snakke med en person om alt mulig og høre stemmen til den andre personen, høre følelser og stemning, dele latter og gråt og ikke bare en smiley her og der. Jeg tenkte også på hvordan vi slapper av etter skole eller jobb. Skal slappe av med en film eller en tvserie, kanskje gå på kino. Alt handler om å få knowledge og noen ganger absolutt IKKE knowledge dytta inn i hodet uten å i det hele tatt fordøye det. Når mammaen og pappaen min skal slappe av så går de tur i skogen eller lager god mat og drikker vin. Søndagstur var obligatorisk når jeg var liten, og det burde det jo være i dag og.
Jeg og kjæresten min kan være veldig flinke på dagsturer, vi setter oss ofte på et tog eller en båt eller en buss bare for å se hvor vi ender og om det er noe morsomt eller unikt å se der. Ofte har vi endt opp i en eller annen skummel australsk forstad og bare sett utedoer og en gammel bensinstasjon. Hvis vi har gått litt lenger har det ofte åpenbart seg både fantastiske utsikter over havet og små søte kafeer med spesielle finesser. Ofte har vi sett fantastiske pirer og møtt på morsomme duer og øgler.
Poenget mitt er at det er alltid noe å se utenfor en skjerm og man bør omfavne det oftere. Nå har jeg og Maro hver vår sykkel, og jeg har tenkt til at vi skal oppleve og se mye mer av Brisbane og forhåpentligvis resten av verden fremover, framfor å browse på internett eller se på verden gjennom en tvskjerm. Det er mitt MÅL i livet!
Penger er en helt annen sak...

Bits and pieces..

Det er så mye man skal beskjeftige seg med. Oktober er kjent for å holde studenter innomhus i Brisbane. Jeg, meg selv, har nå frem til 3. november bare 6,000 ord å skrive om ymse politikk, mens jeg i dag ga fra meg et essay på 6,000 ord til bedømning og karaktersetting av min kjære (?) professor Martin Weber. Hva skriver man om i et essay på 6,000 ord kan man da spørre seg? Og det kan jeg forsikre deg om at jeg har spurt meg selv om flere ganger i løpet av de tre siste ukene. Faktisk, så har jeg spurt min professor, min diskusjonsleder OG min kjæreste opp til flere ganger hva jeg skal skrive om. Og hva ble resultatet`? "Critically examine feminist theory and its criticism of a declining realism in a globalising world." Ganske heftig topic om jeg må få si det selv, men ikke så heftig å faktisk examinere som jeg så fint ordla det selv når jeg tryllet frem essay spørsmålet. Om ikke det å faktisk studere er nok, så var jeg så dum (eller smart) at jeg søkte på en jobb som student staff writer i et finans web magasin som heter The Moneyweb. Jaja, tenkte jeg, jeg får den vel ikke siden jeg er norsk og det bare er australske journalist studenter som får jobb her i landet. Og tenkte ikke så veldig mye mer på denne jobben, i og med jeg faktisk både jobber på en restaurant 3 dager i uka, studerer fulltid Master of International Politics OG forsøker å innbille meg selv at jeg har et liv. Men jammen tok jeg feil. Norske jenter KAN få jobb i Australia, og jeg har nå begynt å skrive litt for Moneyweb. Forløbig har jeg bare skrevet to artikler, men det kommer fler i morgen. Så bare følg med på themoneyweb.com.au hvis noen har interesse av mine finanskunnskaper (som er skremmende skrantende). Det jeg egentlig ville skrive om i dag var filmen Burn after reading, en veldig interessant film om jeg må få si det selv. Jeg og Maro var og så den i kveld og det skal jo være en komedie, laget av Coen brødrene, med både Brad Pitt og George Clooney i hovedrollen. Ganske heftig film, med mye morsomme og spektakulære scener. Jeg derimot, har hatt en del konspirasjonteoridiskusjoner med både Maro og mine klassekamerater. Hvor jeg skal med dette lurer du sikkert på, men det jeg prøver å si, er at filmen handler om hvordan CIA ikke har noen ting å drive med. Det handler om at etter den kalde krigen, så har CIA mest byråkratiske saker å ta hand om og spionerer bare på hvem som helst. NEI, det har de ikke! sier sikkert du da. Og det er jo også sant, for det er mitt argument. Under den kalde krigen var den mest stabile verdensorderen som har vært gjennom ganske mange år av historie. Maktbalansen var stabil fordi to supermakter med like mye makt var på hver sin side. En bipolar verdensordning kan også styrke makten og populariteten til en av supermaktene og dermed gå over til en unipolar verdensorder, noe som da er til fordel for, for eksempel USA. Etter den kalde krigen, så har USA forsøkt å skaffe en ny fiende, en ny POL som kan balansere USAs makt, nemlig terrorismen. Ved å skape et fiendebilde av en gruppe, et land, et element i verden utenom USA, så kan USA få mer populær støtte. Hva er poenget mitt? Poenget mitt er egentlig bare det at filmen viser hvordan CIA spionerer på absolutt alle for å finne en fiende slik at USAs "image" kan styrkes og man kan "unite" som "an american nation" i mot en "vanvittig" farlig fiende.


Nå ble det mye konspirasjon her.. men, er ikke all politikkprat egentlig konspirasjonsteorier? Man vet jo aldri andres intensjoner.. eller?
PS: hadde jeg skrevet dette på engelsk så hadde jeg fått frem poenget bedre.

Paa tide aa dra hjem..

Aa reise er en av mine store lidenskaper.. Se forskjellige kulturer, oppleve annerledes klima og bare IKKE vaere der man alltid ellers er. Australia har alltid vaert en drom for meg, og for 2 og et halvt aar siden fikk jeg endelig dra til Australia, ikke for aa reise, men for aa bo der. Hva mer kan man onske seg?
Det har vaert helt fantastisk aa studere her, utvikle engelsken min, mote mennesker og ikke minst bli voksen i et land langt borte fra familie og venner.
Det siste begynner aa taere paa meg. Jeg har mange venner i Australia, mange har dratt hjem, mange har gaatt videre, men jeg har fremdeles venner her.
Videre, saa er det ikke det samme som barndomsvennene, vennene med felles venner. Vennene man har dratt til Italia, Spania, Hemsedal,Kristiansand og Sverige med. Vennene man kan sitte og snakke om helt uvesentlige ting med i flere timer, men allikevel faa det til aa bli det mest interessante i hele verden. Vennene man ALLTID vil mote, uansett om man har hatt en helt forferdelig dag. Vennene som kommer i begravelsen til personer man var glad i for aa stotte deg og sitter paa bakerste benk i kirka og graater mer enn noen andre i kirka. Vennene som kommer med flere kilo melkesjokolade under kritiske tilstander som naar hjertet er knust eller man enkelt og greit bare er litt trist. Vennene som man kan kjore rundt i landsbygda med i flere timer , fra bensinstasjon til bensinstasjon bare for aa synge sanger i bilen. Vennene som kjenner deg saa godt at de vet bedre hva du tenker eller har tenkt til aa gjore for du gjor det. Disse vennene savner man ofte saa mye at man bare har lyst til aa grate. Hvorfor finnes ikke slike venner overalt uansett der man er? De finnes i tankene og i hjertet og paa Facebook, Msn og andre upersonlige kreasjoner, men ikke i mitt liv for oyeblikket.I motsetning til mange andre saa vet jeg hva som mangler..

Apple love...

Min debut paa bloggen kom litt upassende fant jeg ut. Jeg har jo egentlig ikke tid til aa skrive, med baade 6000 ords oppgave og finansartikler. Men, i og med jeg la ut i det vide og det brede om at det var saa utrolig befriende aa skrive blogg, saa MAA jeg jo. Men det er det jo og, saa hva jeg klager om er veldig halvt gjennomtenkt.
Uansett, saa har jeg kjopt meg ny mac, en ny iBook som er VEL FORTJENT. Det er merkelig hvordan en ny teknologisk dippedutt kan forandre livet ditt paa sekundet.
I gaar satt jeg ved tven eller med min nye mobil for aa faa min del av teknologisk stimulering, mens min kjaere satt ved sin nye Macbook Pro og "fixade lite" som han sier. Hvorfor satt ikke jeg ved MIN gamle mac kan dere da sporre, og det var fordi min gamle mac har en tendens til aa skru seg av rundt 20 ganger i timen. Saa, videre, i gaar satt jeg og spilte Paris Hilton Bejeweled paa min mobil (som er helt FANTASTISK) og irriterte meg over at Maro nok en gang satt foran den fordomrade dataen som han elsker mer enn baade meg og vaar fisk Charlie. Men I DAG mine kjaere venner, i dag sitter jeg og min kjaere med hver vaar data og jeg er veldig fornoyd. Han kan gjore hva han vil, han kan kjope femti nye macer og installere duppeditter og


teknologigreier paa de i flere uker om han vil - jeg har ny mac, og jeg elsker den mer enn noe annet. Den er hvit, skinnende og jeg har installert mye rosa paa den. Med andre ord, det mangles bare en fancy skinnveske aa ha den i, matchet med et par leopard pumps og et par coole jeans.
Virkelig, hva en mystisk, stromdreven duppeditt kan gjore for livet er helt fantastisk. Naa kanskje jeg kan begynne aa skrive oppgaver igjen, eller bor begynne aa skrive oppgave igjen, siden en av mine oppbrukte unnskyldninger var en gammel og utslitt data.
Leve teknologirevolusjonen!

Tatt av vinden..

Ja, nå er jeg her jeg og - i den store bloggverdenen. Jeg virkelig elsker å lese andres blogger, jeg elsker å lese hva andre mennesker synes om alt og ingenting. Noen blogger er veldig hverdagslige, som for eksempel bloggen til Helene som gikk i klassen min før. (helenethorsen.blogspot.com). Hun skriver om absolutt alt og ingenting, mesteparten om hendelser i livet hennes og det er en av de mest interessante bloggene jeg noengang har lest. Jeg tror jeg selv, og veldig mange av de jeg kjenner har fulgt med på denne bloggen i flere år. Fantastisk underholdende! Min kjærestes mamma skriver en helt vidunderlig blogg med refleksjoner og tanker om det meste i livet, hun er utrolig morsom og dyktig på å skrive, hvilket får meg til å måtte gå inn og sjekke ut bloggen hennes hver eneste, ja HVER ENESTE dag.
Fenomenet "blogg" har da med andre ord fenget meg og jeg har ofte tenkt at en journaliststudent som meg selv bør ha et forum der man kan skrive og la sine tanker og meninger "flourish". Om mennesker (som jeg enten kjenner eller ikke kjenner) leser det jeg skriver er ikke så viktig, det er bare selve tanken. Tanken på at man faktisk har fått ned noe konstruktivt som er stimulerende. Særlig for meg som skriver politiske oppgaver dag ut og dag inn, så er det befriende å kunne skrive ned uavhengige tanker og hendelser uten at man får verken betalt for det eller en skuffende dårlig karakter.
En annen grunn er at jeg aldri skriver noenting på norsk. Jeg savner norsk - jeg snakker engelsk hele tiden, og fordi jeg bo med to svensker (som jeg har innbilt meg at ikke forstår norsk, men som påstår de gjør det), så heller jeg veldig mye over på "svenska sidan" her i hjemmet.
Så derfor, "bare with me" som vi sier på norsk - jeg er litt rusten på norskskrivningen.

Idag har jeg gjort absolutt ingenting, har prøvd å skrive en oppgave om "Hva som mangler i politisk realisme", men det har ikke gått så bra, med både Seinfeld, kjæreste og Strawberrynet.com som distraherende faktorer.
Nå skal jeg rydde i skapet mitt - jeg gjør det ikke for min egen skyld, men for kjæresten min sin skyld. Egentlig så tror jeg at det er for min egen skyld. Kjæresten min er pedantisk, hans klesskap er pent og ryddig, og ikke minst - sortert etter fargekoder OG etter hva slags plagg det er. Så hver gang han åpner MITT skap - som da er selvfølgelig det skapet der vi har håndklær og sengetøy, så ler han hånfullt og rister på hodet. Siden jeg er jente så føler jeg at mitt skap bør være ryddigere og jeg bør ta vare på klærne mine som om de var hele mitt liv. Og det er de jo, alt jeg gjør handler jo om mine klær. Uansett hva jeg skal eller hvor jeg er så må jeg tenke på hva jeg skal ha på meg. Jeg skifter kanskje 5 ganger om dagen, og det har jeg gjort siden jeg var en liten jente og ville gå med lakksko på tur i fjellet. Så derfor skal jeg nå gå igang med et ryddesjau uten like! Som egentlig bare er en diffus unnskyldning for ikke å skrive oppgave...