Bits and pieces..

Det er så mye man skal beskjeftige seg med. Oktober er kjent for å holde studenter innomhus i Brisbane. Jeg, meg selv, har nå frem til 3. november bare 6,000 ord å skrive om ymse politikk, mens jeg i dag ga fra meg et essay på 6,000 ord til bedømning og karaktersetting av min kjære (?) professor Martin Weber. Hva skriver man om i et essay på 6,000 ord kan man da spørre seg? Og det kan jeg forsikre deg om at jeg har spurt meg selv om flere ganger i løpet av de tre siste ukene. Faktisk, så har jeg spurt min professor, min diskusjonsleder OG min kjæreste opp til flere ganger hva jeg skal skrive om. Og hva ble resultatet`? "Critically examine feminist theory and its criticism of a declining realism in a globalising world." Ganske heftig topic om jeg må få si det selv, men ikke så heftig å faktisk examinere som jeg så fint ordla det selv når jeg tryllet frem essay spørsmålet. Om ikke det å faktisk studere er nok, så var jeg så dum (eller smart) at jeg søkte på en jobb som student staff writer i et finans web magasin som heter The Moneyweb. Jaja, tenkte jeg, jeg får den vel ikke siden jeg er norsk og det bare er australske journalist studenter som får jobb her i landet. Og tenkte ikke så veldig mye mer på denne jobben, i og med jeg faktisk både jobber på en restaurant 3 dager i uka, studerer fulltid Master of International Politics OG forsøker å innbille meg selv at jeg har et liv. Men jammen tok jeg feil. Norske jenter KAN få jobb i Australia, og jeg har nå begynt å skrive litt for Moneyweb. Forløbig har jeg bare skrevet to artikler, men det kommer fler i morgen. Så bare følg med på themoneyweb.com.au hvis noen har interesse av mine finanskunnskaper (som er skremmende skrantende). Det jeg egentlig ville skrive om i dag var filmen Burn after reading, en veldig interessant film om jeg må få si det selv. Jeg og Maro var og så den i kveld og det skal jo være en komedie, laget av Coen brødrene, med både Brad Pitt og George Clooney i hovedrollen. Ganske heftig film, med mye morsomme og spektakulære scener. Jeg derimot, har hatt en del konspirasjonteoridiskusjoner med både Maro og mine klassekamerater. Hvor jeg skal med dette lurer du sikkert på, men det jeg prøver å si, er at filmen handler om hvordan CIA ikke har noen ting å drive med. Det handler om at etter den kalde krigen, så har CIA mest byråkratiske saker å ta hand om og spionerer bare på hvem som helst. NEI, det har de ikke! sier sikkert du da. Og det er jo også sant, for det er mitt argument. Under den kalde krigen var den mest stabile verdensorderen som har vært gjennom ganske mange år av historie. Maktbalansen var stabil fordi to supermakter med like mye makt var på hver sin side. En bipolar verdensordning kan også styrke makten og populariteten til en av supermaktene og dermed gå over til en unipolar verdensorder, noe som da er til fordel for, for eksempel USA. Etter den kalde krigen, så har USA forsøkt å skaffe en ny fiende, en ny POL som kan balansere USAs makt, nemlig terrorismen. Ved å skape et fiendebilde av en gruppe, et land, et element i verden utenom USA, så kan USA få mer populær støtte. Hva er poenget mitt? Poenget mitt er egentlig bare det at filmen viser hvordan CIA spionerer på absolutt alle for å finne en fiende slik at USAs "image" kan styrkes og man kan "unite" som "an american nation" i mot en "vanvittig" farlig fiende.


Nå ble det mye konspirasjon her.. men, er ikke all politikkprat egentlig konspirasjonsteorier? Man vet jo aldri andres intensjoner.. eller?
PS: hadde jeg skrevet dette på engelsk så hadde jeg fått frem poenget bedre.