Tatt av vinden..

Ja, nå er jeg her jeg og - i den store bloggverdenen. Jeg virkelig elsker å lese andres blogger, jeg elsker å lese hva andre mennesker synes om alt og ingenting. Noen blogger er veldig hverdagslige, som for eksempel bloggen til Helene som gikk i klassen min før. (helenethorsen.blogspot.com). Hun skriver om absolutt alt og ingenting, mesteparten om hendelser i livet hennes og det er en av de mest interessante bloggene jeg noengang har lest. Jeg tror jeg selv, og veldig mange av de jeg kjenner har fulgt med på denne bloggen i flere år. Fantastisk underholdende! Min kjærestes mamma skriver en helt vidunderlig blogg med refleksjoner og tanker om det meste i livet, hun er utrolig morsom og dyktig på å skrive, hvilket får meg til å måtte gå inn og sjekke ut bloggen hennes hver eneste, ja HVER ENESTE dag.
Fenomenet "blogg" har da med andre ord fenget meg og jeg har ofte tenkt at en journaliststudent som meg selv bør ha et forum der man kan skrive og la sine tanker og meninger "flourish". Om mennesker (som jeg enten kjenner eller ikke kjenner) leser det jeg skriver er ikke så viktig, det er bare selve tanken. Tanken på at man faktisk har fått ned noe konstruktivt som er stimulerende. Særlig for meg som skriver politiske oppgaver dag ut og dag inn, så er det befriende å kunne skrive ned uavhengige tanker og hendelser uten at man får verken betalt for det eller en skuffende dårlig karakter.
En annen grunn er at jeg aldri skriver noenting på norsk. Jeg savner norsk - jeg snakker engelsk hele tiden, og fordi jeg bo med to svensker (som jeg har innbilt meg at ikke forstår norsk, men som påstår de gjør det), så heller jeg veldig mye over på "svenska sidan" her i hjemmet.
Så derfor, "bare with me" som vi sier på norsk - jeg er litt rusten på norskskrivningen.

Idag har jeg gjort absolutt ingenting, har prøvd å skrive en oppgave om "Hva som mangler i politisk realisme", men det har ikke gått så bra, med både Seinfeld, kjæreste og Strawberrynet.com som distraherende faktorer.
Nå skal jeg rydde i skapet mitt - jeg gjør det ikke for min egen skyld, men for kjæresten min sin skyld. Egentlig så tror jeg at det er for min egen skyld. Kjæresten min er pedantisk, hans klesskap er pent og ryddig, og ikke minst - sortert etter fargekoder OG etter hva slags plagg det er. Så hver gang han åpner MITT skap - som da er selvfølgelig det skapet der vi har håndklær og sengetøy, så ler han hånfullt og rister på hodet. Siden jeg er jente så føler jeg at mitt skap bør være ryddigere og jeg bør ta vare på klærne mine som om de var hele mitt liv. Og det er de jo, alt jeg gjør handler jo om mine klær. Uansett hva jeg skal eller hvor jeg er så må jeg tenke på hva jeg skal ha på meg. Jeg skifter kanskje 5 ganger om dagen, og det har jeg gjort siden jeg var en liten jente og ville gå med lakksko på tur i fjellet. Så derfor skal jeg nå gå igang med et ryddesjau uten like! Som egentlig bare er en diffus unnskyldning for ikke å skrive oppgave...